onsdag 14. april 2010

HADE BRA!

Nå er denne bloggingsprosessen over for denne gang. Perioden har vært spennende og lærerik, og det er fint å tenke på all den informasjonen jeg har samlet inn og spart på her. Den kommer garantert til nytte om jeg kommer opp til eksamen i Medie og Informasjonskunnskap, noe jeg igrunn håper litt på. Mens jeg takker for meg tenkte jeg å legge ut å legge noen vårbilder jeg knipset her om dagen! KOS DEG I VÅRSOLA!

Vennlig hilsen Maja

VISUELL FREMVISNING, KONGO

Her har jeg laget en visuell fremvisning av DR Kongo oppgaven nedenfor. Klikk HER for å åpne. Om linken er litt treg, prøv med FIREFOX.

søndag 11. april 2010

DR KONGO I MEDIEBILDET

Her er en oppgave jeg har skrevet om den Demokratiske Republikken Kongo, i forbindelse med en oppgave om mediebildet i et utviklingsland i Sør. Jeg valgte DR Kongo.

Den demokratiske republikken Kongo er et land som ligger midt i Afrika. Hovedstaden heter Kinshasa, og landet grenser hovedsakelig til Angola, Republikken Kongo, Sudan, Uganda Tanzania, Rwanda og Zambia. Landet er på størrelse med Vest-Europa, og er Afrikas tredje største land. Til tross for omfattende naturresurser er landet blant verdens fattigste. Det bor omkring 66 millioner mennesker i Kongo, og det dominerende språket er fransk. Kristendommen og islam er de regjerende religionene, og for mer informasjon, og en kort gjennomgang av Kongos nyere historie, klikk HER. Hvis du vil ha en klar og tydelig presentasjon om Kongos historie frem til i dag, og om Kongo i dag, klikk HER (anbefales på det sterkeste).

Flagget til Kongo ser slik ut:











I Kongo er styreformen republikk, og den nåværende presidenten heter Joseph Kaliba. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges kun én gang. Presidenten utnevner statsministeren (etter forslag fra majoritetspartiet i parlamentet) og regjeringen, som er ansvarlig overfor nasjonalforsmalingen. Parlamentet har to kamre, nasjonalforsamling og senat, med henholdsvis 500 og 108 medlemmer, begge valgt for fem år. Stemmerettsalderen er som i Norge, på 18 år.

Inntil for kun få år siden har har krigen i Kongo fått lite oppmerksomhet i norske medier. Først etter at konflikten nede tilspisset seg, har Kongo vært et lang vi har sett lite til i Norske medier. I DENNE artikkelen finner vi videre påstander om hvordan media kan presse frem løsninger. Videre kan man finne en rekke hyperlenker og artikler der vi blir presentert for mange temaer i DR Kongo, aller mest innenfor konflikten som foregikk. Alt fra hvordan Norge stilte opp for å hjelpe Kongo, men også detaljer om krigføring og endringer. Det meste jeg har funnet har vært via nettsteder og artikler, men jeg vet at det også har vært i media via TV og Radio, og også til tider sentrale saker i Norske aviser. Norske reportere har vært der nede, og dekket det som har hendt, men det er jo selvsagt også en viss sannsynligvis at det hender mye i Kongo som vi her i Norge ikke blir informert om så mye som vi burde. For når vi ser nærmere på alt som har hendt, kan man se at Kongo har fått veldig liten plass i media, til tross for alle hendelsene. Som sagt så har krigen i Kongo fått veldig liten medieoppmerksomhet til og med til tross for at mange afrikanske land også har vært involvert i krigshandlingene. Den væpnede konflikten i Den demokratiske republikken Kongo har blitt kalt både Afrikas første verdenskrig og den glemte krigen. I dag kan man finne ut mye om Kongo hvis man vil. Uriks dekker mye av Kongos mindre og større nyheter, og også oppfølging av Norges kontakt med landet.

Etter å ha lest litt rundt, har jeg funnet ut at det finnes mange teorier om hvorfor konflikten i Kongo har fått så liten plass i media. Om risikofaktoren for norske medier å befinne seg i landet for å holde Norge oppdatert er også en ting som går inn her. Dette kan du lese mer om HER og i sammendraget fra masteroppgaven "Den gløymde krigen. Ei studie av nyheitsdekkinga av DR Kongo 2007-2008", HER.

Jeg kan finne er rekke internettsider fra Kongo, men det er vanskelig å se hvor detaljerte de er, i og med alt alt står på fransk. HER finnes en liten oversikt over noen, samt en radiokanal.

Videre kan jeg se at det er dårlig med oppdateringer, i hvert fall i forhold til her i Norge, som nyhetene oppdateres fortløpende hele tiden. Jeg syntes det er vanskelig å finne ut noe konkret om medienes stilling i landet men på CIA WORLD FACT BOOK kan man se at de har 4 TV stasjoner og 3 radiokanaler og rundt 3000 Internett verter. Likevel er det vanskelig å si noe om hvor mange som egentlig har en TV som kan motta signaler, eller tilgang og kunnskap til å bruke Internett som kilde. Jeg finner ingen lett tilgjengelige omfattende objektive kilder om media i Kongo. Det er helt sikkert flere grunner til dette, men jeg vil tro at en av hovedgrunnene er at mye holdes tilbake av myndighetene. En annen grunn kan også være at det som skrives om medienes plass i landet er politisk farget eller spekulativt. Det er derfor få ting man kan si sikkert om dette, annet enn at jeg vil tro at det som foregår av statskontroll i Kongo er mye mer omfattende enn sensuren i norske medier noen gang har vært. Når jeg går inn på siden til «REPORTERE UTEN GRENSER» finner jeg saker der radio-journalister og andre reportere og journalister som er blitt truet og drept. I noen hendelser et motivene delvis uvisst, men det er stor grunn til å tro at dette er fordi noen har uttalt seg om noe noen andre mislikte sterkt. Dette sier ganske mye om ytringsfriheten i den Demokratiske Republikken Kongo.

Mediene skal ta for seg de aller fleste gruppene i samfunnet, slik at alle i samfunnet skal føle seg sett. Men hva er det vi egentlig ser, hører og leser om mennesker med minoritetsbakgrunn her i Norge? Jo, vi hører og leser om unge muslimske gutter og menn særlig fra Midt-Østen, Pakistan og Nord-Afrika er blitt utsatt for negativ tabloidisering som trangsynte mørkemenn, terrorister eller konemisshandlere. Det er dette og andre ting som omskjæring av kvinner i Somalia vi får høre om i media i Norge i dag. Alt dette har blitt tatt opp mer og mer siden 11.september 2001, og du skal lete lenge etter en avis uten noen oppslag om noen fra en minoritet her i Norge. Jeg tror dette kan være med på å provosere minoritetsgrupper og gjøre at de føler seg mindre aksepterte i landet. De blir sett og får oppmerksomhet, men oppnår noe helt annet. I deres eget hjemland blir de nok fremstilt på en veldig annen måte, og dette viser krysspresset mellom minoritet og majoriteten i et land, der normer og verdier strider med hverandre og dermed lager konflikter som får oppmerksomhet i media. Relasjonen mellom minoritet og majoritet i et land kan også virke på den måten at de minste minoritetene på en måte forsvinner. De lærer seg kanskje språket gjennom de norske mediene, men har dårlig tilgang på medier fra hjemlandet. Det er de store innvandrergruppene som syns, og som får oppmerksomhet og til en viss grad tilrettelegging. Her i Norge har vi for eksempel ikke en eneste afrikansk TV-kanal, ikke engang med satellitt. Det finnes veldig få afrikanske aviser, og afrikansk radio finnes heller ikke. Den eneste jeg fant var Africa No.1 som sender fra Libreville i Gabon og fra Paris. Africa No.1 dekker flere franskspråklige områder i Afrika, blant annet Kongo.

JEG HOLDER PÅ Å LAGE EN VISUELL FREMFØRING/PHOTOSTORY AV DETTE, MEN TING TAR TID. -VENT I SPENNING!


MAKT OG MEDIER

Vi har nå fått en ganske fri oppgave, der vi skal skrive om makt, mediene og eierskap. Jeg skal ta utgangspunk i de to første, og skal se litt på hvilke hovedkrefter som egentlig er med på å styre informasjonsstrømmen vi får via mediene og hva mediemakt egentlig er. Mediene er viktige bindeledd mellom individ og samfunn, og er ofte avgjørende for vår meningsdanning om verden omkring oss, ja ofte også om vår nære hverdag. Det er så mye vi “bør” vite - og det er ikke alltid så lett å med seg hva som er verd å vite. Mediene hjelper oss med å skape kontroll og og struktur i tilværelsen vår .
















Det er ofte gjennom mediene vi kjenner de fenomener som vi ikke har opplevd personlig, men som opptar oss. Man kan føle at man blir noen erfaringer rikere, og vi setter oss lett inn i ting som skjer. Etterhver lærer man å forstå hvordan mediene fungerer, og vi lærer at de er tilgjengelig for oss hele døgnet og på de fleste stedene vi ferdes. De fleste av oss bruker mediene mange timer daglig, og de beskrives som viktige for oss. Derfor fremstår de som en allesteds nærværende makt, ja i mange situasjoner gripes vi av en følelse av at mediene styrer livet vårt og bestemmer hva vi skal mene og gjøre, og hvilke synspunkter vi skal ta. Men hvordan har egentlig mediene fått denne makten? I Norge har vi en grunnlov, der det er lager lover over makt som bygger på MAKTFORDELINGSPRINSIPPET. I løpet av de drøyt hundre siste årene har massemediene vokst frem som et system for beskrivelse av virkeligheten og samfunnet, en beskrivelse som vi i stor grad betrakter som vår egen forståelse. Dette er en viktig grunn til at mediene blir betraktet – og betrakter seg selv som den fjerde statsmakt, en makt som ikke er beskrevet i Grunnloven fordi man ikke så på mediene som eksisterte i 1814 som maktfaktorer av betydning.

Vi kan definere makt som et forhold mellom to parter der den ene parten har en viktigere vilje eller posisjon enn den andre. Vi ser også at på mediearenaen kan den ene parten ha viktige midler til å tvinge gjennom sin vilje. Men mediene har ingen makt i seg selv. Det er fordi de kommuniserer et budskap at de får makt – og det er makten over budskapet striden står om. Enkelt sagt gjelder det å komme i en posisjon til å velge – eller velge bort at hendinger eller saker skal bli omtalt, og samtidig å styre hvordan en sak skal vinkles, eller hvor lenge og hvor omfattende saken skal behandles. Man kan da på en måte si at det er de som bruker og har kontrollen over mediene som får makten. De velger ut de viktige tingene fremfor de mindre viktige, og det blir på denne måten at de har makten over informasjonsstrømmene som når oss. Så klart er dette opplegge veldig mye mer komplisert enn som så, men jeg tror at mye av kontrollen finnes hos avsenderene.