MAKT OG MEDIER

Vi har nå fått en ganske fri oppgave, der vi skal skrive om makt, mediene og eierskap. Jeg skal ta utgangspunk i de to første, og skal se litt på hvilke hovedkrefter som egentlig er med på å styre informasjonsstrømmen vi får via mediene og hva mediemakt egentlig er. Mediene er viktige bindeledd mellom individ og samfunn, og er ofte avgjørende for vår meningsdanning om verden omkring oss, ja ofte også om vår nære hverdag. Det er så mye vi “bør” vite - og det er ikke alltid så lett å få med seg hva som er verd å vite. Mediene hjelper oss med å skape kontroll og og struktur i tilværelsen vår .
















Det er ofte gjennom mediene vi kjenner de fenomener som vi ikke har opplevd personlig, men som opptar oss. Man kan føle at man blir noen erfaringer rikere, og vi setter oss lett inn i ting som skjer. Etterhver lærer man å forstå hvordan mediene fungerer, og vi lærer at de er tilgjengelig for oss hele døgnet og på de fleste stedene vi ferdes. De fleste av oss bruker mediene mange timer daglig, og de beskrives som viktige for oss. Derfor fremstår de som en allesteds nærværende makt, ja i mange situasjoner gripes vi av en følelse av at mediene styrer livet vårt og bestemmer hva vi skal mene og gjøre, og hvilke synspunkter vi skal ta. Men hvordan har egentlig mediene fått denne makten? I Norge har vi en grunnlov, der det er lager lover over makt som bygger på MAKTFORDELINGSPRINSIPPET. I løpet av de drøyt hundre siste årene har massemediene vokst frem som et system for beskrivelse av virkeligheten og samfunnet, en beskrivelse som vi i stor grad betrakter som vår egen forståelse. Dette er en viktig grunn til at mediene blir betraktet – og betrakter seg selv som den fjerde statsmakt, en makt som ikke er beskrevet i Grunnloven fordi man ikke så på mediene som eksisterte i 1814 som maktfaktorer av betydning.

Vi kan definere makt som et forhold mellom to parter der den ene parten har en viktigere vilje eller posisjon enn den andre. Vi ser også at på mediearenaen kan den ene parten ha viktige midler til å tvinge gjennom sin vilje. Men mediene har ingen makt i seg selv. Det er fordi de kommuniserer et budskap at de får makt – og det er makten over budskapet striden står om. Enkelt sagt gjelder det å komme i en posisjon til å velge – eller velge bort at hendinger eller saker skal bli omtalt, og samtidig å styre hvordan en sak skal vinkles, eller hvor lenge og hvor omfattende saken skal behandles. Man kan da på en måte si at det er de som bruker og har kontrollen over mediene som får makten. De velger ut de viktige tingene fremfor de mindre viktige, og det blir på denne måten at de har makten over informasjonsstrømmene som når oss. Så klart er dette opplegge veldig mye mer komplisert enn som så, men jeg tror at mye av kontrollen finnes hos avsenderene.